-12-

3. BAMBLE SOGN

Da driften av saltverket på Langøya startet opp i 1602, ble det snart stilt krav til befolkningen i nærområdene rundt øya. Både fra Brunla og Bratsberg len måtte befolkningen stille opp for saltverket på forskjellige måter. Saltverksdriften krevde store mengder med ved, bygningsmaterialer, arbeidskraft,- og ikke minst penger. Det var naturlig for styresmaktene å trekke folket i nærområdene med i denne prosessen. I den videre fremstillingen skal vi se på ett av disse nærområdende, Bamble sogn, og bl.a. Prøve å kartlegge hva kravene gikk ut på og hvilke forutsetninger det var i området til å møte slike krav.

For å få plassert virksomheten geografisk og få klargjort det området som var saltverkets nærmeste oppland, skal dette kapittelet ta for seg Bamble topografisk, demografisk og næringsmessig. De administrative grenser vil bli trukket opp, i tillegg til at en kort beskrivelse av Bamble vil bli gitt. Langøya vil bli tatt for seg spesielt, siden det var her saltverket ble etablert.

Det er videre interessant å se på befolkningen; hvor mange de var og hvor stor deres økonomiske yteevne var. I et forsøk på å kaste lys over disse problemene er skattelister og manntall fra begynnelsen og frem til midten av 1600-tallet tatt ibruk. For å illustrere bøndenes økonomiske og sosiale status, blir bygsels- og jordeierinteresser satt opp i tabellform. Ut av disse er det viktigst å merke seg bøndenes stilling som bygselsrådige, selveiende osv. Vi skal også se nærmere på de største næringene i området på 1600-tallet; jordbruket, trelastnæringen, bergverksdriften, fisket, skipsfarten og noe saltverksdrift. Dette for å kunne gi et bilde av forholdene i det samfunnet som også saltverket på Langøya ble en del av.

3.1. Topografi

Administrative grenser
På 1600-tallet var Bratsberg len inndelt i to fogderier; Bamble og Telemark. Bamble fogderi bestod av fire sogn, og tre annekser. Disse var Gjerpen sogn med Slemdal anneks, Bamble sogn med Sannidal anneks, Drangedal sogn med Tørdal anneks, og Eidanger sogn.1 Nåværende Bamble kommunes grenser tilsvarer det tidligere Bamble sogns grenser. Et unntak er Sannidal anneks, som idag er en egen kommune; Kragerø.

Bamble grenser i øst mot Frier- og Langesundsfjorden, mot syd til havet, mot vest til Skåtøy, Drangedal og Sannidal, og mot nord til Kilebygda og Solum i Skien kommune.11 Om størrelsen av sognet skriver G. K. Folkestad i sin bok «Bamble herred»at «Lengden fra Langesundsfjorden til Sannikedals grense er 26 km., men til den ytterste grense mot nordvest

-13-

er det vel 30 km., fra sjøen i syd til Solums grense i nord er det 24 km. Fastlandet har form av en firkant og er 287,3 km.2 og øiene 5,7 km.2, ialt 293 km.2»3 Langøya er 2,5 km lang og 0,5 km2 stor. Den har sin lengderetning fra nord-nord-vest til sør-sør-øst.4

Kart 1. Langesundsfjorden med oppland

Beskrivelse av Bamble
Bambles natur er en blanding av kyst og innland. Kystlinjen er lang, ca. 43,5 km, og innlandet består i tillegg av mange og lange skogstrekninger, av endel bra dyrkbar jord. De best oppdyrkede områdende befinner seg øst i sognet, både langsmed kysten og opp i landet.

I Jens Krafts beskrivelse fra midten av 1800-tallet står det at «De jævneste Strækninger gives i Pliestegjeldets østlige Deel mod Langesunds-Fjorden, hvor Overgangs-Formationen hersker, og her ere endeel frugtbare Gaarde, hvorimod Præstegjeldets vestlige Deel, i hvilken den dyrkbare Jord ligger adspredt i smaa Pletter mellem Bjergene, har mindre betydelige Gaarde, men større Skovstrækninger.’’5

-14-

Bebyggelsen var tettest i området mellom Bamble kirke og Langesundsfjorden. Folk bosatte seg ellers særlig langs kysten, men også ved vannene inne i landet.

Bamble er gjennomskåret av daler og forsenkninger, med tilhørende åser og topper. Enkelte av dem hever seg godt opp mot 250 m.o.h. Skogen dekker store deler av sognet, og i flere hundre år har skogen vært den viktigste næringsveien ved siden av jordbruket. Skogen består for det meste av gran og furu, med endel løvskog i dalene. Det var fremdeles i begynnelsen av dette århundre noe innslag av «edlere» tresorter som f.eks. Eik og bøk. Disse tresortene fantes i et mye større omfang tidligere.6

Klimaet i Bamble er et typisk kystklima; mildt, med lange sommere og fuktige, snøfattige vintre. Klimaet bærer preg av at området ligger så langt syd i landet. Det er imidlertid grunn til å tro at 1600-tallet var en kjølig klimatisk periode i Bamble. I sin bok «Norge i dansketiden» kaller Sverre Bagge og Knut Mykland 1600- og 1700-tallet for «den lille istid’’.7 De omtaler denne perioden som den kaldeste vi kjenner i historisk tid. Kildematerialet fra saltverket på Langøya gir også inntrykk av at dette var en hard klimatisk periode. I flere av årene vises det til kalde vintre med mye uvær og snø. I 1604 lå fremdeles telen i jorda 2. mai. To menn brukte da en hel dag på «Stokksundsøen» for å grave frem en båtlast med leire.8

Beskrivelse av Langøya
Langøya er den vestligste av øyene i Langesundsfjorden og danner sammen med fastlandet ved Langesund det lange sundet som fører inn i fjorden. Øya er, som navnet sier, lang og smal. Den er 2,5 km lang og under 1 km på det bredeste. Opprinnelig var Langøya bestående av to øyer, Langøya og Lilleøy. I dag er den smale passasjen mellom de to øyene igjengrodd, og de to har blitt til en. På 1600-tallet lå de imidlertid der som to selvstendige øyer.
Langøya består for en stor del av kalkstein (kambro-silur sedimentet) og næringsforholdene i jorda har gjort sitt til at Øya har fått en særpreget vegitasjon. Det vokser sjeldne planter av forskjellige slag, og den luftige furuskogen gir lys og luft til andre vekster.

Hoved-bebyggelsen på øya har siden saltverkets tid ligget på øyas vest-side, med fronten og bryggene mot Langesund og Kongshavn. Rester av hus og enger fra nyere tid finnes på andre siden av øya. De har tilhørt strandsittere som valgte å bosette seg der ute. Dagens bygninger er av 1700-talls opprinnelse.

Kongen solgte Langøya rundt 1660 og etter dette har øya hatt en rekke eiere. Etter at saltverksdriften opphørte mot midten av 1600-tallet har det vært drevet forskjellige typer virksomheter der ute. I 1640-årene ble det oppført en mølle i forbindelse med et bakeri og bryggeri. I 1782 kjøpte Danqvart Normann øya og startet et honningkakebakeri. Denne

-15 -

virksomheten skulle vise seg å være svært lønnsom, og i tillegg til seg selv og sin sønn, hadde Danqvart Normann 7-8 andre personer i arbeid i bakeriet. I en beskrivelse fra 1789 står det blant annet å lese om Normann og bakeriet hans at «Saa sjelden Fabriker og andre offentlige anlæg ere at finde paa Vestkanten af Norge, og især i denne Fiord, saa meget mere fortjener denne Norman at anmerkes,...».9 Mot slutten av 1800-tallet var det «Langesundsfjordens Buxer-Dampskipsselskap» som eide og drev sin virksomhet på øya.

I dag er øya ubebodd, og hele øya, samt bygningene, inngår i den testamentariske gaven som ble overrakt Bamble kommune av Astri og Severin Skougaard ved sistnevntes død i 1965. Øya ble fra da av en naturpark for Langesunds befolkning, og det ble satt særskilte forordninger med hensyn til pass og stell av eiendommen. Skogen på Langøya er bl.a. Viktig som et vern for byen Langesund.10

3.2. Befolkning

Bosetning
Funn fra steinalderen og de mange gamle gårdsnavnene forteller oss at bosetningen i Bamble er meget gammel. De eldste gårdene finner vi i nærheten av kysten eller ved de store vannene inne i landet. Dette er en bosetningsform som vi også ser av at de eldste «tettstedene» i Bamble; Langesund, Stathelle, Herre, Åby og Kjønnøya, alle ligger i umiddelbar nærhet av hav eller fjord.

Grunnlaget for dannelsen av disse tettstedene er noe forskjellig. Herre har bakgrunn i den storstilte sagbruksdriften på 1600- og 1700-tallet. Stathelle ble tidlig ferje- og fraktested med skiping av folk og last både innover i Frierfjorden, over til Brevik og Eidanger og utover til Brunlaneset. Langesund og Åby var begge ladesteder på 1600-tallet. Langesund var også frem dl ca.1650 tollsted for hele distriktet. Ved dette tidspunktet tok Porsgrunn over som tollsted.
Åby var fra ca. 1660 og frem til 1729 ladested under Kragerø tollsted. Det offisielle navnet var Åbyelven ladested.11 Når vi i manntallet fra 1660-årene finner Kjønnøya nevnt som «tettsted», må dette ha en sammenheng med den saltverksdriften som var igang ved Hafsund på dette tidspunktet.

Folketall
Kirkekommisarius Titus Bulches manntall, som i Bambles tilfelle ble registrert i årene 1665 og 1666, er den første kilden som kan nyttes til å gi et tilnærmet nøyaktig befolkningsantall i området. Ifølge innstrukser fra Kong Frederik 3. var det sogneprestenes oppgave å registrere den mannlige befolkning i distriktene. I det første kongebrevet datert 20. sept. 1663 skulle alle

-16 -

gutter og menn over 12 år telles med. I et nytt brev, datert 30. okt. 1665, skulle alle av hankjønn, både over og under 12 år, registreres.12 Vi skal senere bruke tellingen fra 1666 for å beregne folketallet dette året, men først er det viktig å se på befolkningen tidligere i århundret og prøve å se utviklingen fra ca. 1600 og frem til 1666.

For å beregne folketallet før 1666 blir ofte skattelister tatt i bruk. Problemet ved å bruke denne typen kilder til å beregne folketall er at disse kun oppgir antallet skatteytere, dvs. Hovedpersonen i en familie. Den dekker dermed ikke hele den mannlige befolkning, slik manntall er ment å gjøre. Løsgjengere, innerater og andre som ikke drev inntektsgivende arbeid, måtte ikke betale skatt. Andre som av forskjellige grunner var fritatt for skatt, ble naturlig nok heller ikke medregnet. Dette kunne være prester eller andre «kondisjonerte» i samfunnet. All beregning av folketall skattelister må derfor nødvendigvis bli svært omtrentlig.

Skattelistene er derimot en viktig kilde når det gjelder å inndele skattebetaleme i grupper. Mange lister gjør det mulig å skille mellom odelsbønder, leilendinger, ødegårdsmenn, husmenn, strandsittere og chenger. Dette gir oss en mulighet til å se utviklingen i disse forskjellige gruppene opp gjennom århundret. Spesielt interresant er det i vårt tilfelle å skille bøndene fra resten av grupperingene. Er bondeandelen av den mannlige befolkning konstant i perioden, eller er det mulig å se en forandring innad i grupperingene? Utvikler kanskje også de ulike gruppene seg forskjellig? Disse ikke-agrare gruppene,- som står oppført som husmenn13 , strandsittere14 Og drenger-omfatter håndverkere, fiskere, tjenere og andre som var uten jord som inntektskilde.

Tabellen nedenfor samkjører antallet skattebetalere i to forskjellige år med manntallet fra 1666. På denne måten er det til en viss grad mulig å observere en endring innen de forskjellige skattteytergrupperingene over tid.15 Skattelistene som er brukt for årene 1612/13 og 1619/20, er lister over den vanlige landskatten. Tallene fra 1666 bygger på sogneprestenes manntall.16 Her er talt med alle oppsittere på de forskjellige gårdene, samt husmenn som hører inn under dem. Det skilles ikke mellom odelsbønder og leilendinger. Strandsitteme er i manntallet plassert under «tettstedene» Langesund og Kjønnøya. Av tjenestedrengene er kun de voksne, fra 14 år

-17 -

og oppover talt med.

I tabellen finner vi en svak økning av antall bønder i perioden, mens alle de tre ikke-agrare gruppene har en sterk vekst. Når disse tallene skal brukes til å gi en formening om befolkningsutviklingen tidlig på 1600-tallet, må det tas med i betraktning at de grupper som øket mest var de med minst familie. Det gjennomsnitlige antall mennesker pr. Gård blir på denne tid ofte beregnet til 6 personer,17 Da medregnet tjenere i tillegg til storfamilien. En husmann eller strandsitter derimot var ofte enslig, og selv med familie kan ikke gjennomsnittet ha blitt like høyt.

Befolkningsmengden i Norge de første tiårene av 1600-tallet var i økning, men som vi skjønner er det vanskelig å gi eksakte tall ut ifra skattelister. Økningen skyldtes noe innvandring p.g.a.

De nye næringene, men først og fremst må disse næringene ha medvirket til at samfunnet kunne tåle et høyere fødselsoverskudd.18 Tallene i tabellen over viser at antallet skattepliktige personer i Bamble i løpet av første halvdel av århundret ble fordoblet. Som vi har vært inne på tidligere er det ikke dermed sagt at hele befolkningen gjennomgikk en like eksplosjonsartet utvikling. Som tabellen viser var det gruppene som ikke var direkte knyttet til jordbruket som økte mest, bondebefolkningen virker å ha hatt en svakere vekst.

Ved gjennomgang av manntallet fra 1666 får vi for Bambles del en folkemengde på 828 personer. Fremgangsmåten har her vært å telle antall hankjønn i manntallet og deretter regne 110 jenter pr. 100 gutter.19 I manntallet er ikke medregnet presten og hans familie, og vi må regne med at også andre personer kan ha falt utenfor. Det vil derfor ikke være galt å anslå

-18 -

Bambles befolkning i dette året til ca. 850 personer.20 Med alle forbehold om å trekke informasjonen i kildene vel langt, vil jeg samtidig anslå folketallet ca. 50 år tidligere, i perioden mellom de to skattelistene, til å være et sted mellom 600 og 700 mennesker. Dette bygger på det vi har slått fast tidligere om en svak økning hos bondebefolkningen, men en sterkere sådan blant de mindre «folkerike» grupper i samfunnet.

I Langesund opplyses det i 1661 om 20 strandsittere.21 Som ventet har det også her vært en økning i befolkningen i perioden fra starten av århundret, sikkert også en sterkere økning enn i andre deler av sognet. Dette med utgangspunkt i Langesunds stilling som ladested og handelsplass. I 1604-05 ble det i en skatteliste som omtalte vedleveranser til Bratsberg gård, nevnt kun 6 strandsittere i Langesund.22 Dette tallet ser også ut til å stemme godt overens med det antall personer fra Langesund som til enhver tid knyttes til saltverket i regnskapene derifra.

For å utnytte kildene fullt ut kan det videre være interessant å se på utviklingen av antall matrikkelgårder i Bamble opp gjennom århundret, og se om dette tallet på noen måte kan relateres til det som tidligere er nevnt om befolkningsmengden. Tallene i tabellen under bygger på bygningsskattelister i tillegg til skattematriklene fra 1647 og 1665, samt landkommisjonen fra 1661.

Denne tabellen viser en jevn, moderat økning av antallet gårder i Bamble i første halvdel av 1600-tallet. Den sterkeste økningen finner vi i årene mellom 1661 og 1665. Første gang det registreres flere oppsittere til en gård i Bamble er i 1647. Dette året finner vi at 10 av de 93 gårdene står oppført med to oppsittere, -eller brukere. Antall bruk dette året blir derfor 103.

-19 -

I 1661 var det 113 bruk. Av de 96 skattepliktige gårdene dette året, var 13 stykker oppført med to oppsittere og 2 stykker med tre oppsittere. I 1665 ble det registrert hele 145 bruk. 19 av gårdene ble oppført med to oppsittere, 7 gårder med tre oppsittere og 1 gård med fire oppsittere.

Denne gårdsdelingen må ha tilsvart en dertil økning i folkemengde. Den peker også på et samfunn i vekst og en befolkning som ikke lenger var ensidig opptatt av å drive jord for å overleve. Det ble etterhvert flere næringer å støtte seg til, og jordbruket var såvisst ikke lenger enerådende med hensyn til hva folk hadde å leve av.

Bamble et rent bondesamfunn?
Ut av skattelistene fra midten av 1600-tallet, ser vi at omtrent halvparten av «boenhetene» i Bamble ble brukt av husmenn og strandsittere. Per definisjon var dette enheter som ikke innhadde noen rett til bruk av jord- eller skogeiendommer. Denne bruken var forbeholt selveiende bønder og leilendinger. Husmennene og strandsitteme var derfor nødt til å hente inntekter fra andre næringer enn jordbruket. De som sorterte under disse gruppene i skattelistene, var ofte håndverkere av forskjellige slag; smeder, bøkkere, tømmermenn, snekkere osv. Skattelistene fra 1620 opererer med 7 sagmestere og 8 sagdrenger i Bamble.

Også tjenere og drenger på gårdene var å finne under denne gruppen.

Når vi nå videre i fremstillingen skal prøve å få et innsyn i befolkningens økonomi, så er det i virkeligheten bøndenes situasjon som blir beskrevet, med utgangspunkt i de opplysninger kildene gir om de enkelte gårdene. Det er få skattebetalere utover bøndene i skattelistene. I 1647 nevnes kun 46 håndverkere og tjenestedrenger,- og det for hele Bamble fogderi. Av denne grunn får bøndene representere hele befolkningen, men det sosiale skillet må allikevel ikke.

Glemmes. Det er også mulig at dette utgjorde et stort økonomisk og sosialt skille, og at samfunnet i Bamble på 1600-tallet ikke var så enhetlig som en kunne tro.

Bruksstørrelser
Skattematrikkelen av 1647 gir utførlige opplysninger om landskylda, dvs. Den leien brukeren av gården måtte betale til eieren(e) av gården. Denne avgifta skulle stå i et fast forhold til avkastinga på gården, dvs. At den normalt skulle stå i forhold til bruksverdien av jorda. Den skylda som ble regnet på hver gård på 1600-tallet, hadde mer eller mindre stått uforandret siden 14-1500-tallet, og var kan hende ikke alltid like oppjustert hva verdien angikk.

Med skattematrikkelen av 1647 ble det for første gang slått fast en enhetlig skattlegging av gårdene, og skatten skulle heretter være en bruksskatt og være uavhengig av om brukeren var selveier eller leilending. Gårdene ble inndelt på den gamle måten; i fullgårder, halvgårder og ødegårder. Gårdsinndelingen ble foretatt etter hvilke landskyld den enkelte gård kunne betale.29 På grunn av den nye skattlegginga i 1647, var skylda på gårdene blitt revidert og fastsatt i forhold til gårdens avkastning. Denne kilden er derfor velegnet når vi nå skal se nærmere på hvor «store» gårdene i Bamble var i denne perioden. Dette vil igjen si noe om det økonomiske

-20 -

fundamentet hos befolkningen.

Med utgangspunkt i matrikkelen fra 1647 vil det være mulig å sette opp en oversikt over gårdene i Bamble, inndelt etter antall huder. Huder var her den vanlige skyldenheten. Det var i 1647 93 gårder i Bamble. 10 av disse hadde 2 oppsitter. Til sammen var det altså 103 brukere. En systematisering av gårdene etter antall huder hver og en skylder, må ta hensyn til dette faktum. I disse 10 gårdenes tilfelle blir det derfor naturlig å dele antall huder på hver gård på to bruk. Det er sannsynlig at en slik deling kan ha foregått, selv om dette ikke kan sies sikkert.30

1 tabellen under følger en oversikt over denne inndelingen av gårder etter antall huder (1 hud = 12 skinn) som de skyldte. Gruppe 1 inneholder bruk på mellom en og to huder, gruppe 2 inneholder bruk på mellom to og tre huder, osv. For hele Bamble var skylda samlet satt til 386 huder 4 skinn og 9 «huggen bord». Det var gården Åby som ved siden av å skylde 6 huder også måtte betale 9 bord til kongen for plassen Tveten.31

Av denne tabellen ser vi at det var relativ liten spredning i bruksstørrelsen på gårdene. Nærmere 73 % av gårdene skulle betale en landskyld satt til mellom 1 og 5 huder. En større gruppering har vi også blant de gårdene som skulle betale mellom 6 og 7 huder. Hele 15,5 % av gårdene var av denne størrelsen.

Gårdene ble, som vi har vært inne på før, plassert i de forskjellige gårdsklassene etter størrelsen på landskylda. En fullgård skulle skylde over 4 huder, en halvgård mellom 2 og 4 huder og en ødegård under 2 huder. Størrelsen på skatten ble så satt etter disse inndelingene. Henholdsvis 6 daler, 3 daler og 1 ½ daler. Dette skattesystemet ble imidlertid myket opp med forskjellige mellomklasser, og i Bamble var det flere eksempler på dette.

-21 -

Ifølge tabellen over var 50,4 % av gårdene i Bamble satt til en landskyld som tilsvarte en fullgård. Av den innbetalte skatten ser vi imidlertid at hele 70,1% av gårdene skattet etter en lavere sats.32 Skatten ble altså ikke automatisk satt etter hvordan skylda var satt. Årsaken til dette var etter fogdens eget utsagn at gårdene var for høyt skyldsatt. Det skulle imidlertid mye til for at fogden kunne «skrive ned «skatten på denne måten, og vi går utifra at dette reflekterer en faktisk endring i gårdenes yteevne. Det var faktisk hele 50 % av gårdene i Bamble som fikk redusert skatten sin i forhold til landskylda på denne måten. Av de 50,4 % av gårdene som skulle betale en fullgårds skatt eller mer, var det altså bare 29,9 % av dem som betalte en skatt tilsvarende landskylda.33 Motsatt ser vi at mens 14,6 % var plassert i ødegårdsklassen etter landskyldsberegninger, betalte hele 28,9 % av gårdene skatt som om de var plassert i denne klassen.

Det vil av denne gjennomgangen være mulig å trekke en konklusjon som peker på et Bamble med høyt skyldsatte gårder, men hvor betalingsevnen, dvs, avkastningen på gården ikke var like høy. Allikevel gir dette indikasjoner om et samfunn hvor bøndene jevnt over satt på en gård/ et bruk med relativ bra yteevne. Ingen av gårdene var skyldsatt til under 1 hud og ingen betalte mindre enn 1 daler i skatt. Det var kun tre brukere som betalte 1 daler i skatt, og om disse brukene opplyses det at de var nylig oppryddet eller ikke var som mer å regne enn et stykke skog. En såpass liten bruksdeling av gårdene peker også på et samfunn som kunne møte bøndenes behov.

Jordeierne
I avsnittene ovenfor er tegnet et omriss av et samfunn med middels store gårdsbruk og en befolkning som foruten bønder bestod av strandsittere og husmenn av forskjellige slag.

Når vi nå skal se på jordeiendomsforholdene, så er det utfra et ønske om å kartlegge særlig bøndenes eierandeler. Det vil gi et klarere bilde av bondesamfunnet når vi får klargjort hvem som eide jorda, og om bøndene var selveiere eller leilendinger.

Skattematrikkelen 1647, Landkommisjonen 1661 og Matrikkelen av 1665 gir alle et oversyn over størrelsen på landskylda for hver gård, hvem som eide de forskjellige partene og hvor mye, samt opplysninger om hvem som satt på bygselsrettighetene. Det er disse tre kildene som er brukt for å sette opp de to følgende tabeller.

En gård kunne ha mange eiere slik som vi ser ved gården Havredal i 1647 34’ : Havredal som Halvor bruker, skylder 6 huder.
Derav eier bonden 3 huder 5 skinn med bygsel,
Aase Riis 4 skinn,
Ole Bleiklien 3 skinn,
Kongen 1 hud og
-22-
Presten i Bamble 1 hud
Halvor Havredal bygger (dvs. Han er den bygselsrådige.)

Det var svært vanlig at en gård var eiet av mange slike partseiere. Både krona, kirken og bonden selv kunne eie deler av en og samme gård. En slik eieandel betydde vanligvis kun rett til en andel av landskylda tilsvarende størrelsen på vedkommende eiepart. Denne form for eiendom vil mer riktig kunne kalles for en skyldeiendom, ikke en jordeiendom.35 Eierne kan ha fått hånd om disse partene på ulikt vis, gjennom arv, gaver eller som betaling av f.eks. Gjeld. I gården Havredals tilfelle ser vi at det var brukeren selv som satt på den største eierandelen og dermed var den bygselsrådige.

Det var den bygselsrådige som etter våre begreper nærmet seg det som vi forbinder med å eie. Det var kun den bygselsrådige som hadde rett til å ta i bruk en eiendom selv eller bestemme hvem som skulle sitte på eiendommen. Det var i et hele tatt den bygselsrådige som rådde over alt som hadde med vedkommende eiendom å gjøre. Også retten til bygselsavgiftene var den bygseirådige sin.

Bygselsavgiftene var for det første «førstetaket», dvs. Avgiften som en ny leilending måtte betale til den som var bygselsrådig. Dette kunne være en drøy sum for leilendingen å betale og en vesentlig inntekt for den bygselsrådige.36 En fast sats for denne avgiften ble først satt i 1684. Da ble den satt til 10 daler pr. Skippund korn i landskyld. Dette var mindre enn hva både fogdene og private eiere vanligvis hadde krevd inn.37 Tredjeårstaket var en avgift som skulle betales av leier på eiendommen til den bygselsrådige hvert tredje år. Den vanlige leieperioden i middelalder var på tre år, og tredjeårstaket var en fortsettelse av denne praksisen. Formelt sett ble tredjeårstaket avskaffet på 1500-tallet, men forbudet ble ikke etterlevd, og allerede i 1578 ble tredjeårstaket legalisert over hele landet. Avgiften ble da satt til 1 daler pr. Skippund.38

For å kunne bli den bygselsrådige, måtte en person være den største panseieren. Om to stykker eide like mye, skulle bygselsretten tilfalle den mest fornemme av dem, den «beste» mann etter loven.39 Om f.eks. To bønder eide like mye i en gård, kunne bygselsretten deles i to. Dette var tilfelle på Roverud i Bamble i 1647. Anders var brukeren og skyldte 1 hud. Eierne var Jon Sortedal og Aase Riis som føres opp med ½ hud hver. Det står videre at begge «byger», dvs. Begge var bygselsrådige.40

Når vi går inn og ser på hvordan landskylda fordelte seg, vil vi få et bilde av den sosiale siden

-23 -

av dette forholdet. Kildene viser at jordeierene har fordelt seg gruppevis på dem som eide adelsgods, krongods, kirkegods, bondegods og borgergods. Det er for alle disse godstypene snakk om forskjellig form for eie, etter hvem som satt på godset eller etter godsets opprinnelse.

Når det i flere av eieforholdene er snakk om panteie, så er det i denne sammenhengen snakk om tidligere krongods.

Samlet skyld i absolutte tall var i 1647 på ca. 390 huder , i 1661 på ca. 432 huder og 1665 på ca.443 huder.41

- 24 -

Vi ser av denne tabellen at bonde- og borgergodset i alle tre årene dekker en stor andel av den samlede godsmengden. I 1665 var bonde- og borgergodset omtrent fire ganger så stort som kirkegodset. Og det samme året var kronas andel lik null. Adelen eide dette siste året bare en forsvinnende liten del av godsmengden. Bondeandelen av jordeiendommene må sies å være høy for Bambles vedkommende, og hva bøndene kunne kreve inn i landskyld, gir en pekepinn på deres økonomiske situasjon. I 1647 eide bøndene 54,5 % av all jordeiendom i Bamble og i 1661 43,2 %. Denne nedgangen er vanskelig å forklare, men vi ser at både adelsgodset, borgergodset,- og særlig kirkegodset øket i perioden. I 1665 skilles det ikke mellom bonde- og borgergods, men både i 1647 og 1661 var bondeandelen av jordeiendommene betraktlig større enn borgerandelen, og denne «tradisjonen» fulgte nok også videre til 1665. Store deler av det tidligere krongodset var i 1661 pantet bort til borgerskapet eller adelen. I 1665 var igjen betydelige deler av dette blitt bondegods. Dette er også et moment som peker på bønder med solid økonomi i sognet.

Hvordan blir så bildet av samfunnet når vi tar for oss hvem som satt på bygselsrettigehetene de forskjellige eiendommene? Hadde bøndene som jordeiere noe råderett over eiendommene, eller satt de på så små parter at andre rådde over gårdene for dem?

I tabellen under skal vi se på de forskjellige grupperingene av bygselsrådige i Bamble i 1647, 1661 og 1665. De kan deles inn i fem grupper som tilsvarer de fem godstypene i tabell 4 over.

-25 -

Vi ser av denne oversikten at bøndene stod sterkt som jordeiere, og at henholdsvis 29 og 27,1% av jordeiendommene var under bygselsrådige bønder i 1647 og 1661. I 1665 er det ikke spesifisert hvem den bygselsrådige er, kun hvilken godstype gården faller inn under.

Borger- og bondegodset blir ikke skilt, og vi ser at hele 73,4 % av gårdene hadde bygselsrådige innen disse gruppene dette året. Borger- og bondegodset sett under ett de tidligere år, gir ett samlet tall på 55,3 % i 1661 og 63,4 % i 1647. De fleste bønder som var jordeiende i Bamble var selv boende i sognet. Bare en liten del av de jordeiende bøndene bar navn som ikke kan knyttes til distriktet. Den nest største gruppen som vi ser var bygselsrådig over eiendommene, var lokalkirken. Det var altså en stor grad av lokal råderett over gårdene i Bamble sogn.

2.3. Næringsvilkår

Jordbruket
I sin artikkel «Sagbruk og bergverk i Telemark før industrialiseringen’’ 44 skriver Øystein Plan at trelasteksport, bergverksdrift og skipsfart ga to til tre ganger større verdier enn jordbruket på 1600- og 1700-tallet. Jordbruket på denne tiden var blitt bare en av flere næringer i et større handelssystem. Som vi har sett utgjorde bøndene bare omtrent halvparten av de opptalte i Bamble i manntallet i 1665-1666. Det var selveier- og leilendingsbrukene som la grunnen for bøndenes levevilkår.

De andre næringene som hadde vokst seg store, kunne ofte kombineres med gårdsdrift, og særlig skogeiende bønder og bønder med sager innhentet ekstrainntekter. Mange av næringene kan man derfor si var bi-næringer ved siden av jordbruket. Denne kombinasjonsdriften hevet nok levestandarden på hvert bruk, men den økede arbeidsmengden gjorde sitt til at kvinnene og barna som ble igjen på gården, måtte ta over mye av mennenes arbeid. De nye næringene la også nye skatter og avgifter på bøndenes skuldre. Kongen skulle ha inntekter av f.eks.

Trelastnæringen i form av bordtiende, sagskatt og toll. 45 Nå var det ikke bøndene alene som skulle bære disse utgiftene, men det illustrerer litt av forholdene.

Gårdsdriften på 1600-tallet var lite effektivisert, og både korndyrking og driften generelt ga liten avkastning. Follmengden på komet lå på mellom tre og fire, og grunnen til et slikt folltall lå bl.a. I datidens måte å så på. Det var om å gjøre å så tykt, både fordi kornet var dårlig renset og for å døyve ugress. Komet var også ofte av dårlig kvalitet.46 I skattematrikkelen av 1665 finnes ofte eksempler på gårder i Bamble som hadde folltall ned mot to eller lavere. Det høyeste folltallet i Bamble dette året var tre. Aaby som var en relativt stor gård med 6 huder i skyld, opplyses å ha avlet 15 tønner kom etter å ha sådd 7. Fjellestad som skyldte 3 huder, sådde 3 ½ tønne og avlet 7 ½. Avkastningen av jorda var med andre ord heller dårlig.

-26 -

I skattematrikkelen av 1665 får vi i tillegg til avkastningen av jorda også opplysninger om husdyrbestanden. Her får vi vite at det i 1665 var 112 hester, 449 kuer, 196 ungnaut, dvs. Ungdyr, og 668 småfe, dvs. Sauer og geiter, i Bamble sogn. Når vi vet at det var ca. 850 mennesker i sognet på denne tiden, blir ikke kvegtallet pr. Person så høyt. Landskylda i Bamble ble nesten uten unntak innbetalt i huder. En skulle derfor anta at husdyrholdet i dette sognet var stort. At dette imidlertid ikke var tilfelle forteller tallene over, og også kvegskatten av 1657 kan fortelle at Bamble fogderi var et av få områder i landet hvor det var mindre enn 1 ku pr. Individ. Gode «krøtterområder» ellers i landet hadde opp til 3 og 3 ½ ku pr. Individ.47

Det viktigste i denne sammenhengen er allikevel å få frem at det fantes kuer på samtlige av de gårdene som det finnes slike opplysninger om i matrikkelen, dvs. På 97 stykker. Det var kun en gård, Thomasbu, som kun hadde 1 ku. Alle de andre hadde fra 2 og opp til 11 kuer. Gjennomsnittlig var det 4,6 kuer pr. Gård,- og da er ikke ungdyrene regnet med. Når det gjelder hester, så var det 74 av de 97 gårdene som hadde en eller to slike. Halvparten av disse 74 gårdene hadde én hest, den resterende halvpart hadde to.

Av dette må det kunne slås fast at øket husdyrhold ikke var noen kompensasjon for lav avkastning av åkerbruket. Det er dermed lett å si at dette understreker behovet bøndene måtte ha for biinntekter,- som de skaffet seg i de forskjellige andre næringene i distriktet. Det er imidlertid i denne sammenhengen også viktig å se situasjonen fra en annen vinkel. Kanskje var allerede utbyggingen og betydningen av de andre næringene i området blitt så stor at behovet for et størst og best mulig jordbruk ikke lenger alltid var tilstede? På flere av brukene holdt det sikkert med noen få kuer, litt småfe og noe kom, så lenge det var muligheter til annen inntekt ved siden av. Også en av de største gårdene i Bamble, Rafnes, som burde kunne ha livnært seg på jordbruk alene, hadde i 1661 tilknytning til flere næringer. Under gården hørte det dette året to sager, og det var en god skog som ga smålast som bjelker, sperrer og ved. Samtidig var det en laksetrapp som tilhørte gården og en kvern til husbehov.48

Trelastnæringen
Skogbruket og trelasthandelen var en av de viktigste næringsveiene for befolkningen i Bamble på 1600-tallet. Store skogområder i Vesteuropa var iferd med å bli hugget ned, og hollendere, tyskere og engelskmenn gjorde Norge til hovedleverandør av trevirke til disse landene.49 Områdene lengst sør og lengst ute ved kysten i Norge, fikk først nyte godt av den økede etterspørselen. Bamble lå i dette tilfellet lagelig til med gode havner, og i tillegg til egen hogst var det også her utskiping for trevirke fra Skien og Øvre Telemark.

Ved midten av 1580-årene var Langesund landets største eksportsted for trelast.50 Man regner med at mot midten av 1600-tallet var Langesund, sammen med Drammen, den største

-27 -

eksporthavnene i Norge. Begge hadde anløp av ca. 200 trelastskuter årlig. Antall skuter som la til ved havnen under Akershus slott var eksempelvis omtrent halvparten.51

Oppgangssagen var utbredt i Norge allerede på 1500-tallet, og produksjonen og lønnsomheten steg etter hvert som sagbladet tok over for Øksen. Ennå på begynnelsen av 1600-tallet var et stort antall av sagene i Bamble bondesager. Enhver nevenyttig bonde kunne klare å reise en oppgangssag, og kapitalen som krevdes var liten. Trevirket kunne hugges der sagen skulle stå, og omkostningene til sagblad var heller ikke av de største. I 1602 ble det solgt sagblader for 2 ½ daler stykket, og hvis bonden selv la til noe jern, var prisen 1. ½ daler.52 Dette var overkommelig for en bonde som så at når først sagen var satt opp, var det mye større inntekter i vente. Av de 77 sagene som fantes i Bamble fogderi i 1610, var 58 ½ sag eid av bønder. Bare 13 ½ var eid av borgere.53 I Bamble sogn var det i 1612-13 34 sager. De skar hver seg i underkanten av 500 bord. Dette var ingen store sager og antagelig var flesteparten av disse bondesager. I 1619-20 var tallet på sager i Bamble 25. 12 stykker av dem var bondeeide, resten var borgersager. Dette året var hele 10 sager lagt øde.54 Det opplyses i lensregnskapet at de var forbudte etter «Kongelig resolusjon»55

Når vi ser på skurden, finner vi imidlertid at borgernes sager måtte være større og mer effektive enn de fleste bondesagene. Årsaken til dette var at borgerne drev sagene ved de vannrikeste fossene. Bondesagene var ofte mindre og kunne stå ved bekker hvor det kun var vannføring om våren. Kontinuiteten og effektiviteten ved en slik sag kunne naturlig nok ikke være høyest.

Etterhvert som trelasthandelen skulle komme til å bli en så betydelig inntektskilde, sikret borgerne og adelen seg eiendomsretten til de fleste sagene. Kronen gikk etterhvert over til å hente sine inntekter fra næringen gjennom skatter og avgifter.56

I 1638 finner vi at i hele Bratsberg len var nå 47 sager på borgernes hender, mens 25 var bondesager. I 1610 da det antagelig var mer enn 125 sager i lenet, eide bøndene over halvparten så mange som borgerne.57 Når det gjaldt skurden på disse sagene sank bøndenes andel fra 40% i 1610 til 12% i 1638.58 Dette viser tendensen hvor borgerne var iferd med å skyve bøndene ut fra trelastmarkedet, og som endte i kjøpstadsprivilegiene fra 1662 og sagbruksprivilegiene i 1670-årene. Her ble borgerskapets enerett til trelasthandelen slått fast.

-28-

I saltverkets periode, på begynnelsen av 1600-tallet, vet vi imidlertid at bøndenes andel i trelastnæringen var omfattende. De hadde betydelige inntekter av handelen med utlendingene, og at denne kontakten foregikk direkte, ser vi av opplysninger i regnskapet fra saltverket i 1604. Tilsynsmannen på saltverket, Peder Jenssen, mottok utførlige ordre både fra stattholder Jørgen Friis og fra lensherren på Bratsberg, Hans Büllow, om at han hvert år kun skulle kjøpe inn den veden han kom til å trenge det året. Da han i 1604 kjøpte inn mer, forklarte han det slik;

«aarsagen att ther er Vdj dette aar Kiøfft Meere end som forbrugtt bleff, er fordj att ther som Om foraaritt betiden schall begyndis att Siudde, Thaa Maa thett thill foren weere Vdj forraad, Thi thet første Skibenn aff Holland kommer Ind, will huer mand Kiøbslaa med thenum, Saa ther thaa Ingen will førre weed, ther som thee end Kunde bekomme dobeltt verd ther fore.»

Av disse opplysningene ser vi at de som hadde trevirke å selge, bød frem sine varer til hollenderne direkte. Det var også vanlig at skipperne på trelastdragerne la til i viker og havner hvor de kunne handle direkte med bøndene. Det var på våren og tidlig på sommeren at trelasthandelen var mest omfattende. Oppkjøperne var avhengig av bra vær til seilasene sine og kunne ikke risikere å ligge værfaste i høst- eller vinterstormer. Samtidig var det på vinteren og tidlig på våren at bøndene kunne arbeide i skogen og drive med sagarbeid. Resten av året opptok gårdsarbeidet mye av deres tid.

Fisket
Bambles beliggenhet må nødvendigvis ha hatt stor betydning for befolkningen med hensyn til hva som kunne hentes inn av rikdommer fra havet. P.g.a. Sparsomt kildemateriale er det vanskelig å uttale seg om fiskets betydning. Det er allikevel nærliggende å anta at det meste av fisken gikk til befolkningen selv, og kun mindre laster til handelsmenn og oppkjøpere. Det er lite som tyder på at fisket var hovedbeskjeftigelse for særlig mange i denne delen av landet.59

I gode sildeår vet man derimot at fisket ble en god attåtnæring for befolkningen. Da samlet folk og båter seg ved fiskeleiene, og handelsmennene kom med tønner og salt og kjøpte opp fangsten. Disse inntektene ga fiskerne muligheter til å gjøre innkjøp av garn og not og andre

dyre fiskeredskaper. Tolleren var på plass og krevde en avgift av dem som solgte fisken videre.60

Selv om vi antar at det var få i Bamble sogn som levde av fiske alene61, er det enkelte opplysninger om landskyld som ble innbetalt i fisk. Fra gården Nenset ble det i 1661 innbetalt 1 pund ørret til Bamble kirke. Om Langøya står det i 1661 at landskylda var på ½ tønne høst-

makrell eller 2 ½ daler.62 At annen fisk enn den som ble fanget i havet også har hatt betydning, ser vi av den før nevnte laksetrapp på gården Rafnes i 1665.63

Bergverksdrift
Geologisk sett er Bamble svært rikt på mineraler, og skjerping etter verdifulle forekomster i berggrunnen ble igangsatt tidlig. Allerede under Kristian 3. ble de første gruvene utprøvd i Bamble. Disse lå på gården Tråk, og i 1543 da de første opplysningene fremkommer, kalles de Drakenberg gruver.

Det var et privat andelsselskap som satte igang drift i de sølvholdige blygruvene i 1543. Men allerede i 1544, den 6. august, handlet kongen til seg gruvene. Pukkverk og smeltehytte var under bygging, men kongen ville bruke anlegget til seigerhytte for kobber.64 Drakenberg gruver ser ikke ut til å. Ha vært særlig lenge i drift på 1500-tallet, men i alle århundrene frem til og med starten på 1900-tallet, finner vi forsøk på drift og reell drift av gruvene på Tråk.65

I 1647 prøvde lensherren til Bratsberg og eier av Slåttenes gård i Langesund, Ove Gedde, å få igangsatt leting etter sølv på Slåttenes grunn. Han fikk privilegium på å. Starte et sølvverk, og i et brev kongen skrev 29. des. 1647 står det bl.a.; «opfunden en sort Art af stene, som med Sølv er besprængt, Som han agter med sine Medparticipanter at lade bruge og fortsætte...»66 Det må ha blitt med forsøket når det gjaldt dette verket, for noe videre om disse «sølvforkomstene» høres ikke. Flere former for gruvedrift i Bamble i denne i tidsperioden er heller ikke kjent.

Skipsfart og skipsbygging
Fra middelalderen og frem til idag har skipsfart og skipsbygging vært av stor betydning for Bamble og dets befolkning. Bondesønner, drenger og strandsittere ble sjømenn i det henseende å skaffe midler og hjelp til familiene hjemme, samtidig som utfartstrangen og den nære kontakten med utenlandske sjømenn gjorde «veien» til sjøen mye kortere.

De første opplysninger om skip bygget i Langesund fremkommer i 1553. Da ble det av to Skiensborgere bestilt et lasteskip på 200 lester.67 Utover på 1600-tallet omfattet produksjonen bl.a. Krigsskip.68

Peder Claussøn Friis skriver om Langesund i 1613: «...den merkeligste oc naffnkundigste

-30 -

Ladsted i Norrig, kaldis Langesund, i huilken huen Aar ladis nogen hundrede Skip met Master, Spirer. Sparer. Deler, som udføris fra Skiene oc andre Stæder, langt offuen aff Landet, oc der

sellis i Haffnen.»69

Det eldste bevarte regnskapet over Langesunds tolldistrikt viser at det i 1585 lastet og losset 167 fremmede skip ved havnene i distriktet.70 Langesund tolldistrikt omfattet mange havner, og disse skipene kan ha ankret opp i Skien, Porsgrunn, Brevik eller inne i en av fjordene langs Bam- blekysten. Vi må ha i tankene at navnet «Langesund» ble brukt om ladestedet, men også om hele tolldistriktet.71 I Peder Claussøns beskrivelse kan det se ut til at det siste er tilfelle. Når han da skriver at Langesund besøkes av «nogen hundrede Skip» i året, er dette kanskje en smule overdrevet. Men det er ikke tvil om at alle skipsanløpene i distriktet har hatt mye å si både for handel, opprettede kontakter mellom lokalbefolkning og utlendinger og den lokale skipsfart.

Saltfremstilling
Det å utvinne salt av havvannet var nok vanlig i Bamble allerede i middelalderen. Noen sikre opplysninger om utvinning av salt i området har vi imidlertidig ikke før på 1600-tallet. Da finner vi at i tillegg til saltverksdriften på Langøya i begynnelsen av århundret, var det også saltverksdrift på Hafsund ved Kjønnøya i 1650-årene.

I et brev datert 15. august 1656 fikk en Hans von Stenvinkel72 Tillatelse til å «brænde lade salt af søvand og sig det saa nyttigt gjøre, som hand bedst kan».73 Om han derimot har tenkt å sette igang et saltraffineri, «salt af salt begjerer at syde», skal han rette seg etter de forordninger som er bestemmende for slike foretak. I 1657 får Stenvinkel også igjennom at alle hans ansatte på verket skulle være fritatt for «skyds og Fordringsskab til Lands og Vands».74 Videre at han til verkets «desto bedre fortsættelse» får fritatt tre personer fra utskriving.

Beklageligvis er det ikke så mange flere opplysninger å finne om saltverket på Hafsund. Vi vet f. Eks. Ikke hvor mange som var ansatt der eller hvor lenge det var i drift. Om «hans steen vinchell» står det imidlertid i landkommisjonen av 1661 at han var bosatt i ett av strandhusene på gården Finmark. Hafsund var beliggende under Finmark, og det står om Stenvinkel at han «paa gaardens thilliggende haffsund er saltwerch aff hannem Anretted.»

-31 -

I manntallet av 1666 finner vi under «Husmenn og strandsittere» på Finmark oppført en Oluf «Verchet», ung mann. Det må antas at dette var en av de ansatte på saltverket her ute. Av disse opplysningene må vi kunne utlede at saltverket iallefall var i drift i over 10 år. Hans von Steen Vinchell står oppført under Finnmark også i 1668.75

Sammendrag
Bambles beliggenhet med kort vei til kontinentet og som utskipingshavn for eget, samt andres, trevirke, gjorde sitt til at trelastnæringen ble av stor betydning for befolkningen på 1600-tallet. I tillegg kom andre inntektskilder, som fiske, bergverksdrift, skipsbygging og skipsfart. Samt arbeid på borgerlige eller statlige virksomheter, som sager og saltverk.

Samfunnet på denne tiden var et bondesamfunn, og disse andre næringene kom ofte som et tillegg til gårdsdriften. Bøndene i Bamble hadde en relativ stor innflytelse over gårdene sine.

Andelen bygselsrådige bønder var stor, og landskyldsatsene var høye. Samtidig forteller antallet husmenn og strandsittere oss at en relativt stor gruppe av befolkningen hadde andre yrker som hovedgeskjeftigelse.

Det omtrentlige befolkningstall på midten av 1600-tallet er beregnet til rundt 850 mennesker.

Befolkningstallet som anslås tidligere i århundret bygger på skattelister og det man ellers vet om økningen innen forskjellige befolkningsgrupper i samfunnet. Dette tallet anslås til å være et sted mellom 600 og 700 mennesker.